|
|
Planten har fått mange navn, ... Siden dette er en populær stueplante, så finnes det en lang rekke kultivarer av den. Forskjellene mellom dem er stort sett i tegningene på bladverket, og det er mange som er nesten helt like. Ulike navn på engelsk er: Arrowhead vine. Nephthytis (som er rester etter et annet, gammelt latisk navn), African evergreen og Elephant ear.
Plantens navn varierte, dels fordi samme plante ble beskrevet at ulike botanikere samtidig, under ulike navn. Den som har fått arbeidet sitt stående er Heinrich Wilhelm Schott som brukte Syngonium podophyllum i 1850 og Nephthytis i 1857. Det sistnevnte navnet refererer til den egyptiske gudinnen for husholdning, og var det navnet den ble kjent i stueplantekretser - selv om det er det andre navnet som er det ``ekte'' latinske navnet.
Slekt: Caladieae.
Familie: ...blomstfamilien, Araceae.
Beskrivelse: En eviggrønn klatreplante som krever varme, fuktighet og beskyttelse fra sterk sol. Bortsett fra dette er det en enkel og villig plante.
Planten har ranker som kan bli opptil 4,5 meter lang. I stuer skulle det være mulig å få den til å vokse opp til mellom 1 og 2 meter høyt. Dersom den vokser oppbundet etter en stokk, vil den vokse til en plante som er rundt 50 cm i diameter.
En særegenthet med planten er at bladene endrer form etterhvert som de blir eldre. Dessverre er bare det vanligvis bare de aller første (og kjedeligste) delene av denne prosessen synlig i norske stuer.
En annen særegenhet - som vi vel ikke vil se i stuene våre - er at denne platen setter skudd som er genetisk forskjellige fra morplanten, dvs at den kan mutere mens den vokser. Dette gjør at en plante en ytterst skjelden gang kan få et annet fargemønster. Det er slik de fleste kultivarene er blitt til - hvorav mange er blitt patentert. Kultivarene har vanligvis da navn som er avledet av kultivarnavnt til morplanten, slik at man får serier av kultivarer. Man bruker da det nye skuddet med endret utseende som topstikling til en ny planten. Dersom du ser at en slik planten har et skudd som har andre fargetegninger, så ta vare på det.
Opprinnelse: Tropisk Amerika, fra Mexico til Equador. I sine naturlig omgivelser kan den dekke bakken med et tett teppe, og til dels klatre opp over busker. Den trives best i fuktige skoger.
Anvendelse: Denne dyrkes primært for bladverket. Den er skyggetolerant - selv om den liker godt med lys - og er derfor godt egnet innover i et rom. Den kan dyrkes på tre måter, som klatreplante oppetter en stokk, som hengeplante fra en kurv, eller som dekke på bakken i en større krukke.
Den kan brukes i både terrarier og akvarier. Brukt i akvarier (formodentlig under vann?) er den rapportert å gro svært sent. Brukt i terrarier vil den ha fordelen av høy luftfuktighet.
Giftighet: Alle deler av denne planten er giftig, og forårsaker irritasjon i munn og svelg. Virkestoffet er kalsiumoxalat, se Epipremnum pinnatum aureum. Planteetende fisk spiser den visstnok ikke når den brukes i akvarier.
Utseende: Lange ranker med blader som sitter vekselvis på ranken. Plantens blader slik vi ser dem i stuene er stort sett bare bladene til de unge plantene. Formen på disse bladene er ovalaktige eller hjerteformet på helt unge planter, og senere pilspissaktig. Hvis plantene når et eldre stadium - noe som er uvanlig i våre stuer - vil bladene snurpe seg inn slik at hvert halvblad deles i to, og de to bakre delene av pilspissen begynner å bli selvstendige blader. Etterhvert som planten blir eldre, kan den visstnok få helt opptil syvdelte blader.
Blomster: Hvite eller grønnhvite blomster som er rundt 10 cm store. Det er uvanlig men ikke uhørt at den blomstrer i hus. Den dyrkes ikke for blomstenes skyld. Blomstene kan minne litt om blomstene til fredslinjene. Den utvikler sortbrune bær. Enkelte kultivarer har andre farger enn hvit.
Vanning: Bør holdes fuktig hele tiden, men kan få lov til å tørke svakt ut på toppen av jordlaget mellom hver vanning. Må ikke overvannes.
Lysforhold: Bør stå i halvskygge, lyst eller filtrert sol. Direkte sol er bare akseptabelt når det er lav sol eller svak vintersol. De variergerte artene trenger mer lys enn de helgrønne. Det er imidlertid litt uenighet om eksakt hvor mye lys som er optimalt for disse plantene.
Gjødsel: Gjødsles som vanlig, men mer om sommeren når den er i sterk vekst, og mindre om vinteren når den har svak vekst.
Temperatur: Dette er en varmekjær plante. Optimal temperatur er 15-28C. Den er også hardfør, og vil tåle temperaturer under dette, men vil da kunne ta skade.
Luftfuktighet: Ønsker relativt høy luftfuktighet, og bør dusjes regelmessig. Gjerne en grundig dusj en gang i blant for å få bort støv.
Annet stell: Den foretrekker som nevnt god luftfuktighet. En som har dyrket den i Arizona har hatt problemer med å få den til å klatre, hvilket han antok kom av den tørre løften der, slik at planten heller ville krype langs bakken der luftfuktigheten er høyere. I norske stuer er den vel kun aktuell til klatring og henging. Dessverre har jeg ikke sett klatrestokker som er selvvannende, men det ville trolig vært ideelt for denne. I mangel av dette, må man bare dusje den.
Jord: De bør ha luftig jord som ikke blir vasstrukken. Jeg foretrekker leirpotte utfra prinsipp, men må tilstå at de beste eksemplarene mine har stått i plastpotter. Dette er en plante som mange mener egner seg for hydrokultur. Noen anbefaler at den gis litt ekstra kalk ved ompotting, mens ingen hevder at den ikke tåler kalkvann, så dette er trolig en god ide dersom springvannet ditt er kalkfattig.
Formering: Noen anbefaler luftstiklinger, men selv har jeg hatt stor suksess med topstiklinger som jeg setter i vann for å få de til å danne røtter. Selve planten setter ny skudd fra røttene dersom den trives, så en potte med plante som trives kan bli temmelig overbefolket. Uten at jeg har testet, så antar jeg at den derfor også kan formeres ved deling. Den kan også formeres ved å bøye den ned slik at stilken kommer i berøring med jorden. Den vil da danne nye røtter.
Flere mener at stiklinger setter rot i jord først ved 20C eller mer, og at 25C er optimalt for dette.
Annet: Det er bladene på de yngste plantene som er livligst, og dersom man synes at de eldre bladene er for kjedelige, kan man kutte tilbake planten så det vokser frem nye skudd. Personlig ville jeg heller ønske å beholde dem som en kuriositet i en norsk stue, men på sydligere breddegrader kan jeg forstå dette.
Planten tåler kraftig tilbakeskjæring. Dette kan være nyttig for å tvinge frem ny og frisk vekst, eller for å redusere væsketapet i vintermånedene.
Problemer:
Lenker: